Det skjer noe med oss den dagen vi får en kronisk diagnose; vi føler at alt vi kjenner fra før endrer seg, og fremtiden skremmer oss.
Dette har noe med vår identitet å gjøre. Du har kanskje vært jenta som var med på alt, han som gikk på ski hele helgen uten pause, eller hun som var den siste som reiste hjem fra fest. Da kan du føle at du har mistet deg selv litt; på grunn av dine plager er ikke du lenger den du var før. Det kan gi deg en følelse av tap, sorg. Følelser som må bearbeides, følelser som trenger tid.
Lill Due har beskrevet disse følelser, disse tanker, på en hårfin måte. Hun berører mitt hjerte med det hun skriver. Les hva hun skriver her.
Men vår identitet endrer seg hele livet, i takt med vår utvikling. Som barn var jeg jenta bakerst i klassen som ikke ville slutte å snakke, som ungdom var jeg hun som likte å lese bok etter bok, som ung voksen var jeg hun som var tøff og flyttet til Norge. Jeg var en dyktig sykepleier og god kollega. Nå er jeg hun som har fibromyalgi, hun som må ta hensyn til sine plager og ikke kan være i arbeid lenger. Men jeg er også hun som liker å ta bilder, jeg er sykepleier, tillitsvalgt, mor, svigermor, bestemor, matmor, venn og kjæreste. Så er det faktisk jeg som bestemmer hva som får mest plass i livet mitt, hva som får min oppmerksomhet. Fibromyalgi har en plass der, plassen den krever. Jeg må bruke tid på min helse, pleie den for å ha overskudd til å være den jeg vil. Fordi jeg føler at det er viktig!
Det kan være skremmende å være deg. Jeg synes det kan være skremmende å være meg. Skremmende å tenke på fremtiden. En fremtid som er uforutsigbar, åpen. Ja, jeg har en diagnose. Jeg vet mye om hva som feiler meg. Men jeg vet ikke hva fremtiden bringer. Vil jeg klare å beholde dagens form? Eller blir jeg dårligere? Når? Hvordan? Mange spørsmål. Ingen svar. Jeg har brukt litt tid på dette. Tenkt over dette. Min konklusjon er at alt jeg kan gjøre, er å leve i nået. Leve mitt liv så godt jeg kan, ta vare på meg selv, min helse, min velvære. Akkurat dette kan jeg gjøre for fremtiden. Så tar jeg en dag i gangen, da kan fremtiden bare komme. Jeg skal takle den også. Fordi jeg vet jeg klarer det…