Alexander har nå nesten vært en uke på tur. Hvordan har han det nå? Føler han at han kan flytte fjell, eller streiker kroppen?
Denne sommeren følger jeg Alexander i sitt prosjekt. Han har gitt seg selv en stor utfordring; dra på tur i tre uker, gå tur, være ute i naturen, treffe folk, nå nye topper.
Jeg følger han på Snapchat- alextur94 og på Facebook- Fra smerte til styrke- Alexander på tur. Og jeg har blitt imponert! Dag etter dag har Alexander beveget seg rundt; funnet frem til nydelig natur, både lange og korte turer, lette og mer utfordrende turer, og som oftest lange dager.
Men ifra det jeg ser, går det så bra! Han sier at kroppen begynner å kjenne på utfordringen, der det trenges smertestillende og litt ekstra hvile, men hver dag har vært en ny start med nye opplevelser. Som sagt: jeg er imponert!
Hvorfor? Hva er utfordringen her?
Først og fremst dette: stemmene fra dem vi møter på veien (og noen ganger stemmene i hodet våres) som spør hvordan vi kan være syk og gå på fine turer samtidig? Vi ser jo så frisk ut?
Nå skriver jeg vi, fordi jeg tror du kjenner deg igjen. Det er akkurat dette som er så vanskelig med å være usynlig syk. Vi ser frisk og spræk ut, fordi vi ikke viser oss ute på de dager vi kjenner det som verst. Det er for lite kunnskap og forståelse der ute, det er få som vet at vi faktisk trenger å bevege oss, trene, bruke kroppen, for å ha det bedre. At trening og aktivitet er vår medisin! Det må vi minne oss selv på for å gå med hevet hode, ta plassen vår, og bli stolt over det vi klarer, stolt over at vi når våre mål på veien til en bedre hverdag.
Og det er akkurat dette som er en del av det Alexander vil vise oss, og hele verden, denne sommeren; å gi våre usynlige sykdommer en plass i lyset!
I tillegg blir jeg så inspirert!
Inspirert av å se at man faktisk kan gå mange og lange turer, flere dager etter hverandre, selv om man har fibromyalgi! Får man ikke vondt? Blir man ikke sliten og utmattet? Jeg tror svaret er ja og ja…
Samtidig vet jeg at mye av min mestring sitter i hodet; når jeg jobber med mine tanker, bestemmer hvor mye plass jeg vil gi til mine symptomer, planlegger godt, bruker hvile, om nødvendig tar litt ekstra medisin, og gi meg selv mulighet til å justere planen underveis, så vet jeg at det kan gå bra!
Det er nettopp dette jeg blir så inspirert av! Ved å følge Alexander, ser jeg at det jeg har lært, fungerer! Men…her får vi se hele bildet og ikke bare glanssiden som vi ser ellers i sosiale medier. Han viser oss at det også er lov å ha det litt kjipt, og hvordan han håndterer dette. Å være på en så lang tur, helt alene, er krevende, og mange avgjørelser skal tas. Men så ser man at man klarer det; da føler man faktisk mye mestring! Det er også medisin!
Nå gleder jeg meg til å følge Alexander videre på ferden! Jeg skal fortsatt komme med litt oppdateringer til dere her. Håper dere også følger med på Snapchat og Facebook.
