Det er krevende å være #usynligsyk. Mange av oss som lever med kroniske smerter og utmattelse, har kjent på kroppen at hverdagen byr på mange utfordringer. Jeg har mange ganger følt at å få en fibromyalgidiagnose, gjorde alt til en enda større belastning.
Ikke fordi jeg har mer smerter eller mer utmattelse enn de som har andre revmatiske diagnoser. Nei, fordi jeg følte at fibromyalgi var en diagnose ingen hadde tro på. I hvert fall ikke jeg!
Jeg hadde hørt om fibromyalgi. Ikke så mye, men akkurat nok til å få et skikkelig negativ bilde. I min opplæring som sykepleier var det ikke mye informasjon om fibromyalgi. Ikke for flere år siden, men jeg håper det er det nå. I starten, da jeg hadde fått diagnosen, møtte jeg på noen som kjente noen med fibromyalgi. Hun kunne fortelle at man med fibromyalgi kunne få fryktelige smerter, helt plutselig, som stoppet alt i hverdagen. De med fibromyalgi hadde hodepine hele dagen og rykninger i armer og bein. Også var de utrolig flink til å klage, så disse mennesker hadde man ikke lyst å snakke med. Fibromyalgi var mest en sykdom for de som ikke kunne få noen annen diagnose. Ja da, den diagnosen fikk jeg! Jeg ble skremt!
Nå har det gått 11 år siden jeg fikk diagnosen. Hva føler jeg nå? Jeg synes fremdeles at dette er en drittdiagnose. 🙂 En diagnose som blir sett ned på, en diagnose som man ikke finner en enkel behandling for. En diagnose som har gjort om på livet mitt, på godt og vondt. Det viktigste som har skjedd disse 8 årene, er at jeg selv har akseptert diagnosen. Jeg vet at fibromyalgi er en anerkjent diagnose, jeg vet at fibromyalgi er en sykdom, akkurat som leddgikt og artrose. Jeg har møtt mange med den samme diagnosen som meg, jeg har møtt leger som anerkjenner denne diagnosen. Jeg har lest og jeg har lært om denne diagnosen. Det har gjort meg sterkere. Sterkere til å stå i en tøff hverdag, sterkere til å leve med fibromyalgi.
Kanskje jeg er heldig. Kanskje mine plager er mindre enn dine. Ja, jeg har smerter i hverdagen, sliter med utmattelse, fibrotåke og alt som følger med. Men jeg føler at hverdagen min er bra. Jeg klarer å bruke trening som medisin, er takknemlig for dette. Det gir meg mye. Alt i alt har jeg det godt. Gode mennesker rundt meg, spennende oppgaver jeg får utføre og mye å være takknemlig for. Så ja, jeg kan leve med fibromyalgi! <3