Det skjer noe med oss den dagen vi får en kronisk diagnose; vi føler at alt vi kjenner fra før endrer seg, og fremtiden skremmer oss.
Dette har noe med vår identitet å gjøre. Du har kanskje vært jenta som var med på alt, han som gikk på ski hele helgen uten pause, eller hun som var den siste som reiste hjem fra fest. Da kan du føle at du har mistet deg selv litt; på grunn av dine plager er ikke du lenger den du var før. Det kan gi deg en følelse av tap, sorg. Følelser som må bearbeides, følelser som trenger tid.
Lill Due har beskrevet disse følelser, disse tanker, på en hårfin måte. Hun berører mitt hjerte med det hun skriver. Les hva hun skriver her.
Men vår identitet endrer seg hele livet, i takt med vår utvikling. Som barn var jeg jenta bakerst i klassen som ikke ville slutte å snakke, som ungdom var jeg hun som likte å lese bok etter bok, som ung voksen var jeg hun som var tøff og flyttet til Norge. Jeg var en dyktig sykepleier og god kollega. Nå er jeg hun som har fibromyalgi, hun som må ta hensyn til sine plager og ikke kan være i arbeid lenger. Men jeg er også hun som liker å ta bilder, jeg er sykepleier, tillitsvalgt, mor, svigermor, bestemor, matmor, venn og kjæreste. Så er det faktisk jeg som bestemmer hva som får mest plass i livet mitt, hva som får min oppmerksomhet. Fibromyalgi har en plass der, plassen den krever. Jeg må bruke tid på min helse, pleie den for å ha overskudd til å være den jeg vil. Fordi jeg føler at det er viktig!
Det kan være skremmende å være deg. Jeg synes det kan være skremmende å være meg. Skremmende å tenke på fremtiden. En fremtid som er uforutsigbar, åpen. Ja, jeg har en diagnose. Jeg vet mye om hva som feiler meg. Men jeg vet ikke hva fremtiden bringer. Vil jeg klare å beholde dagens form? Eller blir jeg dårligere? Når? Hvordan? Mange spørsmål. Ingen svar. Jeg har brukt litt tid på dette. Tenkt over dette. Min konklusjon er at alt jeg kan gjøre, er å leve i nået. Leve mitt liv så godt jeg kan, ta vare på meg selv, min helse, min velvære. Akkurat dette kan jeg gjøre for fremtiden. Så tar jeg en dag i gangen, da kan fremtiden bare komme. Jeg skal takle den også. Fordi jeg vet jeg klarer det…
Ååhhh, den trengte jeg idag😍 så godt skrevet. Jeg er inneforstått med at jeg må jobbe mindre, det innså jeg i høst. Men, sliter VELDIG med å finne balansen i det nye livet mitt🥲er jo fortsatt en skigåer og elsker fjellet, og vil, vil,vil….Uansett: hver dag gir meg uansett èn eller flere gleder. Bare jeg tar meg tid og kjenner etter! Takk til deg!
Så fint å høre! Det betyr så mye for meg at du skriver det! Stå på! Men husk at det tar lang tid for å finne nettopp denne balansen! Også kan det endre seg litt underveis. Ta en dag i gangen, da kommer du der du vil. 🥰 Ha en fin lørdag! ❤️
Takk for påminnelsen – om å ta en dag av gangen. Jeg må prioritere. Min “stil” har vært å legge til rette og planlegge fremover. Slik jeg har det nå, blir det bare deprimerende og mørkt, med alt for mange vanskelige spørsmål. Jeg trengte å bli minnet på, slik at jeg kan innrette meg til eget beste <3
Så fint å høre, Wenche! Det er ikke så lett å huske på bestandig, spesielt ikke når alt er tungt og vanskelig. Tenk på deg og ditt beste, akkurat det kan du gjøre for fremtiden! ❤️
Takk for at du setter ord på dette. Kjenner meg igjen. Jeg har akkurat fått min diagnose som et leddgikt. Jeg skriver mye, og det hjelper meg. Vil du lese diktene og mine små historier, kom innom gruppa Revma-dikt på Facebook😉
Klem fra Yngvild
Så spennende Yngvild! Det hadde jeg ikke hørt om! Skal absolutt se innom der! Ha en fortsatt fin helg! 💜
Jeg kjenner meg igjen. Har samme diagnose og tanker.
Må leve en dag om gangen.
Ja, helt sant! En dag om gangen, da går det bra til slutt! 😍
Ja det er dette å leve i nuet…. gripe dagen <3
Det er vanskelig til tider når man er "nede" og alt kjennes tungt. Da vil man ikke noe. Da ser alt håpløst ut. Man må være villig til å ta kampen – stå i det – og akseptere at slik er det. Da er man kommet langt. Opp og nedturer kommer – det er tøft å stå i det, men viktigheten av å være åpen med sin diagnose/plager er viktig. Det har jeg lært mye av— åpenheten, si det som det er 🙂
klem
Sant, Mette! Åpenhet er viktig! Men ikke like enkelt for mange. Ofte trenger man tid til å komme der du er. Bruke tid på disse opp og nedturer. Ha en fin lørdag! Klem.🥰
Ja ikke sant… jeg har vært på motsatt ende jeg også 🙂 <3 klem