Finish strong! Dette er overskriften til innlegget jeg hadde tenkt å jobbe med denne uken. Litt om dette med å stå på, behold styrken og avslutt året på en god måte. Men så er jeg alltid opptatt av det som er aktuelt, tar med meg interessante temaer som kommer opp.

Denne uken kom jeg over en artikkel fra 01.12, skrevet av Siv Hilde Berg;  forsker, psykolog og pasient. Det handler om effekten av kognitiv terapi, tillit til våre hjelpere og om vi lider av bevegelsesfrykt.

Kognitiv terapi handler om måten vi takler for eksempel våre smerter og vår utmattelse på. Jeg synes dette er veldig viktig i vår hverdagsmestring og det har hjulpet meg mye gjennom årene. Kognitiv terapi er også et viktig utgangspunkt i boken Energityvene, fra Elin Fjærstad og Torkil Berge. Boken jeg har brukt ofte som utgangspunkt i mine innlegg. Boken jeg fortsatt synes er veldig bra.

Men Siv skriver om noe veldig viktig i artikkelen sin. Noe som har fått meg til å tenke om igjen! Fordi det er noe veldig viktig man må huske når man anvender kognitiv terapi: vi er alle sammen forskjellig og trenger vår egen unike behandling!

Kognitiv terapi handler om hvor subjektiv vår opplevelse av for eksempel smerte og utmattelse er. At vi kan oppnå mye ved måten vi takler vår sykdom på. Men skal du lære om dette utelukkende i gruppetimer, mangler den biten med det unike som gjelder bare deg. Da mangler den biten der du skal føle at den som behandler deg og den som skal hjelpe deg; ser deg, forstår deg, bygger opp tillit fra deg. Da kan kognitiv terapi bli en vond opplevelse for deg! Du kan føle deg overveldet og kjenne på at det du gjør, er feil. Dette skjer ofte i dagens helsevesen.

Bevegelsesfrykt

Siv skriver også om dette med bevegelsesfrykt. Dette er noe som kommer opp med jevne mellomrom. Vi som lever med både smerter og utmattelse, kan få høre at vi lider av bevegelsesfrykt. Vi skal være redd for å gjøre våre smerter og vår utmattelse verre ved å være i aktivitet. Er det sant? Eller er det bare sånn at vi prøver å lytte til kroppen vår, lærer å takle vår hverdag, gjør så godt vi kan? Det tar tid å finne balansen.

Så er det også mange av oss som gjør faktisk motsatt! Vi kjenner på kroppen av vi burde ta det litt rolig, men så MÅ vi bare gjøre dette siste. Vi kjenner at våre muskler protesterer, men så MÅ vi gjennomføre planlagt trening. Vi er pliktoppfyllende og overser signaler fra kroppen. Bevegelsesfrykt? Nei og nei!

Jeg synes artikkelen var en tankevekker. Fikk meg til å tenke igjen på hvor viktig det er å huske våre forskjeller. Selv om vi kjenner mye igjen hos hverandre! Og hvor viktig dette er for dem som skal behandle oss, de som skal hjelpe oss. Jeg håper de kan SE meg, så kan de få tillit fra meg.

Les hele artikkelen her