De siste ukene har jeg kjent mye på følelsen å ikke strekke til. Selv om jeg vet at jeg ikke skal tenke sånn, føler jeg at jeg ikke er god nok. Det føles vondt!
Vi har jobbet mye med huset vårt den siste tiden. Mest malearbeid, for å gi huset et løft. Selv om vi har helseplager begge to, ender dette ofte med at han jobber mest, og jeg er litt med på sidelinjen. For å skåne meg, selv om det ikke bare jeg som kjenner utfordringene på kroppen. Denne gangen skulle det ikke bli sånn. Det hadde jeg bestemt! Jeg skulle gjøre like mye som han; male, vaske og stå på! Det gikk ikke så bra… Jeg kjente fort at fibromyalgi ikke la seg fornekte. Jeg måtte innse at jeg ikke bare kan tenke bort plagene mine, jeg er fortsatt ingen superwomen. 🙂 Selv om jeg skulle gjøre litt og litt, tok dette veldig på, spesielt på hendene mine. Pauser var bra, men smertene kom rask tilbake ved oppstart. Jeg fikk kjenne på fatigue som jeg ikke hadde kjent på denne måten på lenge, jeg ble sur, utålmodig, fikk dårlig samvittighet og ble lei meg. Uff!
Allikevel har jeg ikke gitt meg. Etter en dag der jeg fikk gjort lite, prøvde jeg på nytt neste dag. Noen dager gikk det bra, noen dager ikke. Det fleste dager har jeg også fått til en tur med hundene; kort på tunge dager, litt lengre på bedre dager. Jeg har til og med fått til litt egentrening noen dager! Dagene jeg følte at jeg nesten ikke klarte å løfte føttene mine, har gått til strikking( som i små porsjoner er styrketrening for hendene mine) og lesing. Jeg har kjent på en maktesløshet underveis, kjente at jeg ikke var god nok, følte at jeg sviktet han jeg er gift med. Nå, der vi omtrent er i mål og jeg ser tilbake, kjenner jeg faktisk på litt stolthet. Jeg har stått på! Jeg kan se på flere vegger og lister som faktisk er malt av meg! Yes! Jeg ER god nok!
Så er vi fremdeles i en unntakstilstand i Norge og resten av verden. Korona rår fortsatt. Vi er i en stor dugnad der vi gjør alt vi kan for å hindre smitten til å spre seg. Alle med en helsefaglig bakgrunn blir oppfordret til å melde seg, for å hjelpe til der det skulle bli nødvendig. Jeg er sykepleier! Der kom kvernetankene…. Kan jeg hjelpe? Jeg må! Men jeg er faktisk uføretrygd. Ikke uten grunn. Ja, muligens kan de sette meg til noe som jeg kan klare, men samtidig er min helse og min dagsform veldig uforutsigbar og vanskelig å innrette seg etter. Må jeg bare prøve?
Disse tanker har gått frem og tilbake i hodet mitt, fra morgen til kveld. Kjente igjen på følelsen der jeg ikke strekker til, ikke er godt nok og får dårlig samvittighet. Men så måtte jeg minne meg selv på at jeg faktisk gjør en viktig jobb! Jeg er tillitsvalgt i Norsk Revmatikerforbund, står også i disse tider på for at mennesker med revmatiske diagnoser og muskel og skjelettplager har en bra hverdag og et friskere liv. Jeg veileder, støtter og er tilstede for de som trenger det. En viktig jobb. Det er faktisk noe jeg må minne meg selv på. Fordi jeg ER god nok! <3
Du er gullegod Marleen ❤
Vi har det alle sånn til tider. Viktig at vi bruker energien rett på de gode dagene .
Jobbe litt, trene litt og nok hvile ❤
Vi har bygd hytte og renoverer nå huset. Det har vært og er mye jobb. Min mann har vært enestående, minnet meg på hvor viktig det er å kjenne på kroppen hva jeg klarer og hviler når jeg må.
Det har tatt mange år å “tørre” eller innrømme at jeg ikke har den samme kapasiteten som før. Nå er jeg heldigvis flink å legge meg nedpå hver gang jeg “burde”. Det funker!
Det er en grunn til at vi er uføre Marleen og du skal være veldig veldig stolt over all den fantastiske jobben du gjør på hjemmebane, revmatikerforeningen, fylkeslaget og ikke minst alt du gjør for å holde deg oppegående ❤
Ønsker deg en nydelig lørdag Marleen 💚
Ta godt vare på deg selv 💚
God klem 😍
Takk for gode ord, Monica! Det er så godt å lese at du har funnet din balanse! Herlig! Jeg har kanskje litt igjen, ønsker også å bli litt flinkere å legge meg nedpå når jeg burde. Så har jeg noe å strekke meg etter! Ha en fin lørdag! 💜
Hei 🌺
Jeg har kjempet med fibromyalgi siden jeg var liten og nå er jeg 52. I fjor var jeg så lei alt. Tenkte at dette orker jeg ikke lenger..
Har prøvd alt. Og da mener jeg alt, men ingenting har hjulpet.
Så begynte jeg på lavkarbo. Og herregud for en forandring i livet! Jeg et så innmari bra av fibroen. Tar ikke lenger smertestillende i det hele tatt. Migrenen er nesten borte, astmaen er helt borte, og jeg kan gå lange turer uten å bli sliten.
Hadde noen kommet og sagt at jeg måtte prøve dette, så hadde jeg bare ledd hånlig og avfeid dem totalt. Men det virker. Og hva har man egentlig å tape?
Se filmen på Netflix som heter «The magic pill» Den er virkelig en øyeåpner.
Jeg lastet også ned boken fra den norske legen Dr Hexeberg. Hun holder til i Sandvika og man kan bestille time eller gå på foredrag om man ønsker det. Boken heter Frisk med lavkarbo.
Jeg har snart holdt på et år. Og kommer aldri til å slutte. Lykke til uansett.
Takk for gode råd, Maya! Det skal jeg se på! Ha en fin helg!
Kjære deg, du er da mer enn god nok, du er gulle go. Og du må ta vare på deg selv, du er viktig for oss <3
Takk for gode ord, Karin! De varmer! <3