Denne uken har #hverdagssterk stått i fokus. Det er et bra fokus, men kanskje har du på ingen måte følt deg #hverdagssterk? Når du har lest alt om styrketrening og trening som medisin, har du kanskje følt at det ikke er for deg? Du strekker ikke til? Du er ikke der?
Du kan ha rett i det!
Det er noe viktig vi må huske:
Vi har alle fibromyalgi, men det er mange forskjeller! Først og fremst er det viktig å tenke over hvor man er i prosessen. Fordi vi er alle i en prosess, helt fra vi får diagnosen og videre gjennom tiden vi lever med den. Når man akkurat har fått diagnosen, er det mye som må på plass, både i kropp og sjel. Det tar tid å tilpasse seg, lære å leve med diagnosen, akseptere. Er man på dette stedet i prosessen, er ikke tanken på trening som medisin på plass. Det er så mye annet å tenke på, kjenne på, føle på. Men aktivitet er viktig, også på dette stedet i prosessen! Kanskje å komme seg på korte turer kan være noe som hjelper både hodet og kroppen. Kanskje litt?
Når tiden går, begynner man kanskje å komme i en hverdag som er litt bra igjen? Du kjenner kroppen, kjenner smertene, utmattelsen, du kjenner reaksjoner i kroppen din. Kanskje du begynner å finne ut hva som fungerer for deg og hva som må til for å få det bedre? Dette er tiden for å prøve ut forskjellig, både hverdagslige ting, trening og aktivitet. Du må kjenne på dine grenser, hjelp og avlastning du trenger, kjenne på årstider og ikke minst, høytider.
Men det er også viktig å huske våre forskjeller; vi opplever mange av de samme symptomer, men fibromyalgi kommer i mange grader. Noen har mer smerter enn andre, kjenner kanskje på mer eller mindre utmattelse enn andre, kjenner på forskjellige symptomer. Selv om det er mange likhetstrekk, er det like mange forskjeller!
Jeg synes det tok meg mange år før jeg følte jeg var kommet forbi dette stedet i prosessen. Det er ti år siden jeg fikk diagnosen og nå kan jeg kanskje si at jeg vet hva som fungerer, hva jeg liker, hva som er bra for meg og hvor mine grenser går. Jeg sier kanskje, fordi jeg er ikke helt sikker! Selv om jeg har det bra, fått rutiner i hverdagen, gode treningsrutiner, en kropp som fungerer bra mesteparten av tiden, har jeg fremdeles disse dager som ikke er bra og jeg tviler på alt jeg gjør! Dager der jeg undrer om det nå er så smart å gjøre det jeg gjør? Dager der jeg er usikker på alt! Noen som kjenner seg igjen? Når går det over?
Hvor er du i prosessen? Ikke alltid like lett å vite. Og forskjellig for alle. Noen får ting raskere på plass enn andre. Uansett er dette en prosess som vil ta tid, for alle! Og jeg føler dette er en prosess jeg vil være i resten av livet; noe jeg må jobbe med hele tiden. Da er det tider jeg blir satt tilbake, og tider som får meg til å føle meg litt bedre. Mye har med aksept å gjøre; det viktigste steget i denne prosessen.
Vi må først og fremst akseptere at vi har fått en diagnose, en diagnose vi må lære å leve med, en diagnose vi trenger å tilpasse oss til. Så kan vi ta neste steg og resten av vårt liv! <3
Har «bare»hatt diagnosen i fire år, så er vel kanskje i starten. Neida er vel litt lengre, har akseptert men ikke godtatt helt ennå, men jeg har hatt proffe folk rundt meg, Ålesund sykehus har egen avdeling der de tar i mot fibropasienter og driver «kursing». Dette er vel det som hjalp meg mest, å møte likesinnede og se hvor forskjellig sykdommen er. Der lærte vi og hvor viktig det var med bevegelse og avslapping, og har erfart at trening gir smertestillende, så alt dette virker. Men hverdagen med fibro krever litt mer planlegging, kan ikke starte dagen med ett «smell», og prøver å sette meg ned når jeg kjenner at fibrotåken tar over, da gjerne med en meditasjons app.
Prøver å leve med diagnosen og passer på at den ikke tar over livet, det synes jeg er viktig, jeg må gjøre ting som er viktig for meg av og til, og da får jeg bare ta en restitusjonstid etterpå.
Må si at jeg er ufør, og disse timene alene hjemmet er gullverd, for meg og min diagnose, noe som jeg brukte noen år på å innse
Jeg kjenner meg så mye igjen i det du sier, Mona! Jeg har vært på et lignende opphold og hadde veldig mye nytte av det. Jeg synes det høres ut som du er kommet et godt stykke på vei i disse år du har levd med diagnosen. Viktigheten med planlegging av våre dager skal vi ikke undervurdere. Og det er fint å lese hvor bra det er for deg å får lov til å være hjemme og bruk din tid på jobben med å ta vare på dine helse. Ønsker deg en fin lørdag! 💜
Hei. Jeg har akkurat fått diagnosen sammen med diagnosen morbus crohns. Blir forbannet over at kroppen min ikke vil fungere som jeg er vant med. Regner med at det tar tid, veldig individuelt, å akseptere at det er endringer i hva man klarer og hva slags begrensninger man må sette for seg selv. Gjør litt godt å lese om hva slags erfaringer andre har og dermed skjønne at vi alle er forskjellig.
Så bra at du føler det hjelper litt, Ragnhild! Og ja, dette er kjempevanskelig! Det tar tid. Så kan man ta en dag i gangen, se litt fremover.😍
Hei, jeg fikk diagnosen for to år siden, men har nok hatt fibromyalgi i minst 8 år. Har fått det pga traumatiske opplevelser av langvarig partnervold. Jeg har ikke fått noen hjelp eller støtte av lege/sykehus her i Ålesund.
Selv har jeg bestemt meg for å bite tennene sammen og gjøre alt jeg kan for å leve så normalt som mulig. Har selvsagt dager der jeg kun klarer å jobbe, og gå tur med min hund, og andre ting/gjøremål må vente. Jeg jobber heldigvis fra hjemmekontor og slipper å stresse meg ut av døren tidlig på morgenen. Det er morgenene som er tyngst. Smerter og tung i hodet.
Men, endring i kosten har sålangt gitt meg et nytt liv. Ikke så lenge siden jeg startet opp, men dette lover godt! Jeg lever på «omstart30» og har kuttet ut sukker, gluten og alt av kumelk i kosten. Smertene har avtatt og energien har kommet mer og mer tilbake. Det er herlig!
Denne kostholdsendringen anbefaler jeg alle gi et forsøk. Trenger kun kjøpe omstart boken til Berit Nordstrand og lese/forberede litt – og så starte 💪🏼
Hei Janne! Ja, disse vonde perioder i et liv setter ofte spor i kroppen vår, forårsaker langvarig stress for kroppen og kan føre til fibromyalgi. Så fint at du står på! Håper allikevel at du ikke bare biter tennene sammen, men også klarer å senke skuldrene innimellom. Så bra at du har funnet et kosthold som et til så stor hjelp! Jeg synes det høres spennende ut og jeg vet at Berit Nordstrand er en dyktig dame. Dette skal jeg se litt på! Ønsker deg en fin dag, Janne! 💜
Hei på deg!
Ja etter mange år vet man hvor man står, hva man tåler og grensene man kan strekke seg utover…. Og trening er for meg alfa og omega. Turer i ulendt terreng og yoga – styrketrening er ren medisin i min hverdag 🙂
Jeg har møtt nye utfordringer og har gått mange skritt tilbake dessverre…. har fått en diagnose som heter RADIKULOPATI der høyre fot er vissen og vond og ryggen smertefull og hele foten er smertefull og det samme skjer i venstre fot…. trening er ikke bra lenger og turene er små… men jeg går! Det er bare det at alt er vondt… og venter på vurdering for andre gang – muligheter for å lette på trykket…. operere?? (Blei litt syting her hehehe) Men ståa er slik – men gleda over turene og treningen har jeg – det er bare at det ikke gjør godt for tiden…
klem
Det var vondt å høre, Mette! Jeg synes du er tøff som fortsetter med små turer, selv om det ikke gjør godt. Det er ikke enkelt å ha det sånn, det må være lov å si! Håper de finner ut mer, så du kan få det bedre! Klem <3
Tusen takk!