På nettsiden til Den Norske Legeforening ligger det en interessant artikkel fra 14. juni 2024. Her belyses studien der det forskes på om det er fastlegen eller spesialisten som et viktigst for fibromyalgipasienter i forhold til smertelindring. Forsker er Sigrid Hørven Wigers.
I artikkelen kan vi lese en oppsummering, samt link til selve studien. Studien er utført i samarbeid med Norges Fibromyalgiforening. Jeg har reflektert litt rundt resultatet og rundt spørsmålet hvem jeg synes har hjulpet meg best i forhold til smertelindring og smertemestring.
Resultatet av studien var at de fleste av oss opplever at vår fastlege har bidratt mest til vår smertelindring. Ikke overraskende!
Hvorfor? Nettopp fordi, som også blir nevnt her, det er nå primærhelsetjenesten som har ansvaret for oss med fibromyalgi. Det vil si at fastlegen har hovedansvaret for vår oppfølging. I diagnostiseringsfasen er vi ofte innom spesialisthelsetjenesten, men da i forbindelse med utredning, ikke for å få hjelp til smertelindring. Samtidig vet jeg at det er stor forskjell blant fastleger. Forskjell i kunnskapsnivået rundt fibromyalgi og forskjell i holdningen i forhold til fibromyalgi. Både dette og ditt forhold til fastlegen vil påvirke mye hvordan du opplever å få hjelp til smertemestring.
Hva synes jeg? 
Jeg har et veldig godt forhold til fastlegen min og har fått hjelp til det jeg trenger der. Men akkurat hjelp til smertemestring har jeg fått i samarbeid med fastlegen, ikke av fastlegen. Sammen med fastlegen har jeg søkt til et arbeidsrettet rehabiliteringsopphold for mange år siden. Sammen med fastlegen har jeg søkt til et mestringsopphold i Lillehammer og et smertekurs på fysikalsk medisinsk poliklinikk i Bodø, også ganske mange år siden. Det er også fastlegen min som råder meg å ta kontakt med min manuellterapeut når jeg trenger det. Men jeg vet også at det per dags dato ikke bare er lett å få plass til et rehabiliteringsopphold eller mestringsopphold, mange får dessverre avslag til noe så viktig som nettopp dette.
Samtidig er det jeg selv som har funnet frem til et medlemskap i Norsk Revmatikerforbund. Der har jeg deltatt på kurs om mestring ved fatigue, smertemestring og sykt aktiv med trening som medisin og mange andre kurs. Det er der jeg har møtt andre i samme situasjon og fått gode og viktige samtaler med likepersoner. Der har jeg fått en hverdag som tillitsvalgt!
Alt i alt opplever jeg å ha fått god hjelp hele veien, gjennom mange år med diagnosen. Jeg er aktiv selv i forhold til min helse, følger med i utviklingen, får hjelp når jeg trenger det.
Så dette er da mine refleksjoner! Les gjennom artikkelen her klikk deg inn på studien og gjør opp din mening! Hva er dine opplevelser? Hvor opplever du å få hjelp? 