Det er vanskelig å være #usynligsyk. Mange tunge dager, vanskelig å bli forstått. Jeg har skrevet en del om de som er rundt oss; våre pårørende, våre venner, de som står oss nær. Det er viktig med kommunikasjon; kommunisere hvordan vi har det, snakke med hverandre, lære å ta imot hjelp og støtte.
Men i dag ønsker jeg å snu dette: hvordan har våre kjære det? Hva føler de? Fordi det er ikke enkelt å være pårørende! Vanskeligere enn vi tror!
Dette året har jeg selv kjent mye på hvordan det er å være pårørende, stått litt på andre siden. Noe av det jeg skriver her, har jeg kjent på selv, noe er fra de jeg har snakket med, som har trengt råd.
Fordi det er kjempevanskelig å være pårørende! Mye dårlig samvittighet, mange vonde følelser. Som pårørende ønsker du å ha medfølelse, du føler med han eller hun som har så mye vondt. Men hvis dette er noe som kjennes på nesten hele tiden, blir følelsen dine litt trette Man kan nesten blir litt irritert at den andre har vondt og trenger medfølelse hele tiden. Og da kommer dårlig samvittigheten! Du ønsker ikke å kjenne deg irritert!
Som pårørende ønsker du å ta hensyn, hjelpe til, legge tilrette. Men om det er noe du gjør mye, ofte, kan også her dine følelser bli litt trette. Du blir irritert! Og det vil du ikke!
Hva med dette: ja men du er jo frisk! Du kan gjøre alt du ønsker! Er det noen av dere som er pårørende som har hørt det? Tenkt det selv? Det er jeg helt sikkert på! Kan man virkelig få dårlig samvittighet for å være frisk? Ja!
Og det var dette jeg skulle ha frem i dag! At det er vanskelig å være pårørende! Vi snakker mye om å kommunisere, så vi blir forstått av våre pårørende. Men det er like viktig andre veien! Vi må kommunisere for å forstå våre kjære! Fordi de har det også vanskelig! Også de har dårlig samvittighet! Det er nettopp dette som er så viktig å forstå! Jeg håper du kan kjenne litt på dette.
Snakk sammen! Ta vare på hverandre! <3
Jeg har nok ikke opplevd helt det samme som deg. Men mamma var kreftsyk noen år, og det var ikke så lett. Man led på en annen måte enn henne som var syk. Bekymringer, medfølelse, ønske om å løfte opp. Pappa hadde MS i 30 år av min levetid før han døde. Det så jeg var veldig slitsomt for mamma, kanskje mer enn for han faktisk. Han klaget aldri eller snakket særlig om at han var syk. Som barn av syk var det også noen utfordringer, fordi andre barn ikke forsto. Men jeg er jammen heldig som har vært SÅ lite syk som jeg har 🙂
Da har du nok kjent på noe av dette, Frodith! Ikke så lett bestandig. <3
Viktig med toveis kommunikasjon. Begge dele har jo noe de slites med. Greit med forståelse.
Kjempe viktig tema! At begge parter føler sett og får en opplevelse av å bli lyttet til ❤️
Ja, det er sant Stine! Det er lett å glemme at det kan være vanskelig for begge sider!