Denne uken leste jeg en artikkel på nett fra Aftenposten. Therese skriver her at hun er så utrolig lei av å lese om alle som har fått en kronisk sykdom, men som ved hjelp av yoga, mindfullness, turer i skog og mark, trening med personlig trener og mye annet har funnet en ny mening med tilværelsen. Hun er lei av alle som er takknemlig for å ha fått en diagnose fordi det har gitt dem et nytt perspektiv på livet. Hun synes vi får bare de positive historier. At det mangler historier fra de som ikke har det så bra. Jeg forstår hva hun mener! Å være kroniker er ikke en enkel sak. Livet er ikke lett som kroniker. Mange personer med en kronisk sykdom klarer ikke å være i arbeid og opplever dette som en stor sorg. Du kan sørge over karrieren du aldri klarte å få. Du kan oppleve sorg over livet du hadde før. Livet som ikke kommer tilbake. Livet med en kronisk sykdom gir mange oppturer og nedturer, mange skuffelser, bekymringen for en uviss fremtid, angst for det ukjente.
Da kan det være tungt å klikke inn på facebook og se bilder fra toppturer, lange joggeturer og alt annet du ikke klarer. Ikke nok at de som er frisk legger ut alt dette, men selv kronikere som deg ser ut som de har sett lyset og har blitt så mye bedre av all treningen. Men her har vi oss mennesker; vi er så forskjellig! Vi er forskjellig som menneske, vi har forskjellige diagnoser og selv med samme diagnosen kan vi ha det helt forskjellig. Det som fungerer for meg, trenger ikke å fungere for deg. Men jeg personlig mener at holdningen vår er viktig. Holdningen til livet, holdningen til vår sykdom. Er det feil å være positiv? Jeg trenger å ha en positiv holdning til livet mitt og jeg er glad for å fungere så bra som jeg gjør. Jeg har tro på trening som medisin og vet at dette er noe som er påvist ved forskning og gjelder for mange av de revmatiske diagnoser. Men også her er vi så forskjellig; treningen som gjør meg bedre, trenger ikke å være treningen som hjelper deg. På en dårlig dag kan en tur til postkassen kjennes som en topptur , men jeg trenger å huske og se frem til gode dager. Dager der jeg klarer å komme meg på en langtur. Dager der jeg kjenner at livet som kroniker også kan være bra.
Hvordan skal vi forholde oss til alt som er ute på nettet? Når du akkurat har fått en diagnose og prøver å lese deg litt opp, hva trenger du da? Trenger du å lese alle negative opplevelser, trenger du å få følelsen at livet ditt er over? Eller trenger du å lese at det er muligheter for å klare å mestre en hverdag som kroniker? At du kan lære mange forskjellige virkemidler som kan hjelpe deg til å takle sykdommen din? Jeg har ikke svarene, men jeg trur også at jeg gjør som mange av oss. Jeg leser det jeg vil lese på nettet. Det er mye som ikke interesserer meg, mye jeg ikke er tjent med. Jeg liker å lese om nettopp det som kan få meg til å strekke meg enda litt lenger…. Hva leser du?
17 dager til Helse Camp!
#helse #mallemey #kroniker #diagnose #trening #hverdag #mestring #treningsommedisin #aftenposten #revmatiker #helseministeriegetliv
Akkurat som penger er ikke trening svaret på alt som er bra i livet. Toppturer kan være bra for noen, men for andre kan, som du sier en tur til poskassen være nok. Vi er helt nødt til å ta hensyn til våre individuelle behov og lyster. Og begrensninger. Et viktig element i min hverdag er å blande aktivitetsbalanse med positiv glede. Det å lære seg å nyte livets goder er første steg mot et bedre liv. Hvis man ikke klarer dette, vel så betyr ikke trening og aktivitet en skitt. Lev, nyt, elsk. Gled deg over de små og store tingene i livet, legg bort det du ikke vil ha i livet og grip øyeblikkene, mulighetene og dagenes iboende potensielle krydder. Ta sjanser, utfordre dine følelser og evner så åpnes dører, ikke lukkes 🙂 god Søndag til deg 🙂
Jeg kjenner fort på egen sinnsstemning om jeg orker å lese videre om jeghar snublet over an slags livet er så bra med yoga osv. , yoga meg mitt i ræva kan jeg tenke en dag, en annen kan jeg tenke, hmmm det er kanskje verdt å prøve. Til Hverdagsaktiv over her, så kan jeg si at penger det betyr noe, det er en nødvendighet, jeg får ikke betale med pinner og småstein i butikken.
Et viktig innlegg. Jeg liker veldig godt avslutningen din og er helt enig. Dersom en skal oppleve følelse av mestring må en se egne muligheter. Selvsagt skal en være klar over egne begrensninger, men det som løfter en opp og fram er å fokusere på det som er mulig. Og til Veronica over her, så forstår jeg ikke hvordan du kan lese hverdagsaktiv sin gode og positive tilbakemelding slik som du gjør. Selvsagt betyr penger noe i ens liv, han har jo ikke skrevet noe som kan forstås annerledes:) Ha en strålende dag, alle sammen!
Hverdagsaktiv: Kloke ord! 🙂 Ha en fin søndag!
Veronica Rona Thomassen: Ja, dagene våre kan være så forskjellig! Og ja, penger betyr noe, men det er viktig med perspektiv og verdsette det i livet ditt som betyr noe for deg. Livet er mer enn penger! (Selv om vi trenger det for å overleve 🙂
Ja jeg leser også det som kan gagne meg..også sckroller jeg forbi alt for mye negativt…Det er klart det ER positivt med alle de som klarer og kan…så får vi som ikke klarere ha det i tankene..at en dag..kanskje vi også klarer det…..Det gjelder å tenke positivt og ikke la det bli negativt….Ha en god søndag!
Toini: viktig å ha håpet! En fin søndag til deg også! 🙂
Tror at det å få og leve med en sykdom, trenger litt tid til bearbeiding hos de fleste. Det er en sorgprosess som en må gjennom. Jeg har selv gått fra å ligge på sofaen og synes synd i meg selv, kjenne på vondter som jeg var redd skulle bli verre ved bevegelse, til gradvis å akseptere og bli mer aktiv, og kjenne at det ikke er farlig. Nå tar jeg i litt for mye og må begrense meg, men ser at litt «overtrening» faktisk går over og jeg får heller stoppe i tide neste gang. En vanskelig balansegang, men mulig å bli bedre på 😉
Interessant tema, Marleen. Kan forsåvidt forstå “fuckings positivitet”, spesielt hvis en selv er i en fase der det ikke ser så lyst ut for en selv. Kan iallefall godt forstå “fuckings positivitet” når den angriper meg direkte og kanskje anklager meg for å ikke ha prøvd ditten og datten som har hjulpet noen, og da selvsagt er løsningen for alle.
Jeg synes ikke om sånne fordømmelser. Ingen er presis like, ingen trenger presis det samme, ingen takler presis det samme. Og hvem som trenger hva, er en privatsak mellom pasient og lege.
Når det er sagt, kjenner jeg selv på at livet er mye bedre sett fra et lyst og positivt ståsted. Og kroppen min har det best når jeg er i passe aktivitet, både fysisk og mentalt. Jeg har sluttet å slutte med ting fordi deg gjør vondt; jeg gjør det jeg har lyst til å gjøre, så betaler jeg heller det det koster. Alternativet koster uansett minst like mye i lengden.
Jeg synes det er bra det skrives mye positivt om kronikere. Vi trenger motvekt til forestillingen om kronikeren som verken kan være glad eller nyte livet, og slettes ikke gå på fjellturer. Så får vi bli flinkere til å vise også den siden av kronikertilværelsen som bare våre nærmeste ser, kanskje flere forstår lettere da….
“Fuck fordømmelser”
Lisbeth: Helt sant! Hele prosessen helt ifra man blir syk, tar tid. Man trenger tid til å lære å leve med det og det tar ofte mange år. Jeg føler at man aldri blir helt ferdig med å jobbe med seg selv. Og denne balansegangen, den er vanskelig! Ønsker deg en fin søndagskveld! 🙂
Karin RM: Takk for kloke ord! Jeg synes du er tøff! Ha en fortsatt fin søndagskveld! 🙂