Sammen ….

Jeg legger ved igjen noen fine bilder fra herlige båtturer. Når jeg da står på dekk og ser til siden, der min mann står, tenker jeg på hvor heldig jeg er. Jeg har et godt samliv; det fungerer bra, å ha kroniske plager og en partner. Dette er ingen selvfølge, det skjer ikke over natten heller. Det er en prosess og det tar tid. Det er en del av mestringen som jeg har skrevet om før. Vi må lære å mestre en hverdag med våre plager, men omgivelsen våres må også lære dette. Da snakker vi om en partner, våre barn, våre venner; de vi har rundt oss.

Jeg syntes det var vanskelig å tenke på; at min mann skulle ha en partner resten av livet som ikke vår frisk, som måtte leve med begrensninger. Vi snakket om dette og jeg fikk høre at jeg ikke skulle tenke sånn. At jeg skulle prøve å tenke på hvordan jeg skulle føle det når det vår omvendt. Det var til stor hjelp! Uansett, har jeg lært de siste årene at jeg må snakke om det. Snakke om hva jeg føler, selv om det føles vanskelig. Mannen min er redd for meg, litt for mye av og til, synes jeg. Men det kan jeg leve med. 🙂 Også kjenner jeg på dette med å ta imot hjelp… Vanskelig! Spesielt vanskelig er det å få gjort ting på en annen måte enn du er vant til. Jeg plages mye med vonde fingrer, har gjort det siden jeg fikk fibromyalgi. Min mann skulle være snill og tilbydd seg å vaske jerngryta for meg etter middagen, siden den er så tung. Det var jeg glad for! Men da jeg kom på kjøkkenet igjen (lenge) etter middagen, sto den der ennå! Uvasket! Jeg spurte forsiktig om han hadde glemt den, men fikk til svar at han skulle vaske den om en stund. 🙂 Jeg er vant å gjøre sånne ting med en gang. Liker ikke å ha stående noe på benken. Det har jeg vent meg til nå, men det har tatt tid! Dette er bare et lite eksempel, en fillesak. Men vi opplever mange eksempler som dette; å ta imot hjelp. Bare faktumet å trenge hjelp er vanskelig å akseptere. Men vi gjør alt mye enklere for oss selv når vi lærer dette. Det tar tid, det er en prosess vi må gjennom.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg har vært syk i noen år nå. Jeg har lært meg å kjenne kroppen, å kjenne plagene og jeg vet hva som kreves. Jeg trenger trening og er bevisst på å sette av tid til dette. Fordi det er viktig. Trening går fremfor mange andre ting som er kanskje også viktig. Dette har også min mann forståelse for. Han kjenner til mine prioriteringer, han vet hva som er viktig og hvorfor. Også dette har tatt tid. Jeg har forklart mye. Først må du forstå selv, så din omgivelse. Selv om det tar tid og er krevende, hjelper det så mye når du er kommet dit! Det hjelper å involvere din partner eller dine venner i det som må til for deg for å få en bedre hverdag. Da  er man  sammen….

Trenger du hjelp? Mange rehabiliteringssentre rundt omkring i landet tilbyr mestringsopphold der man har mulighet å ta med seg sin partner. Veldig nyttig! Snakk med fastlegen din om mulighetene som finnes i nærheten av deg. Mange av våre medlemmer i Rana Revmatikerforening har meldt inn sin partner som husstandsmedlem i NRF.  Partneren er da ofte med på temakvelder og andre aktiviteter som blir organisert. Det er også noe som skaper forståelse og samhold. Det viktigste er å være sammen …..

#mallemey #helse #etbedrelivmednrf #sammen #hverdag #mestring #kroniker #smerter #revmatiker #partner #norskrevmatikerforbund #nrf #lokallag #sammen #helseministeriegetliv #treningsommedisin

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg